Fem ungdommer. En 34 fots seilbåt. Over 2000 nautiske mil. Over en måned på sjøen. Man skulle trodd at alle fem var erfarne sjøfarere, men sånn er det altså ikke.
Av Audun Karlstad, mannskap på Pelagica for Natur og Ungdom
Smøla
N 63°19.600’
E 008°18.830’
Selvutnevnt Landkrabbe
Jeg har aldri seilt før. Eller, jeg kan alltids skryte på meg litt seilerfaring fra folkehøgskolen i fjor da jeg seilte med Statsraad Lehmkuhl til Shetland, og en liten tur med skolens egen seilbåt. Men da var det mange folk og få oppgaver, så eneste gangen jeg faktisk har lært noe om seiling er da jeg var på leirskole i 6. klasse. På en maritim leirskole i Kragerø fikk jeg en kort teoridel om hva seiling er, før jeg ble kasta ut i en "Lærling-jolle". Vi var vel et par gode timer på sjøen før vi pakket sammen og gikk tilbake. Og det var det.
Jeg har alltid likt seilbåter, og siden jeg var liten har jeg sett på dem som mer majestetiske enn andre båter. Det er liksom noe spesielt ved dem der de sakte men sikkert smyger seg gjennom vannet med sine store, mektige master og seil.
Etterhvert som jeg vokste opp fikk jeg høre om flere og flere andre som hadde vært på seilferie eller seiltur. Jeg skjønte ikke helt hva det ville innebære, men likte tanken på å få seilt en "ekte" seilbåt.
Og seiltur ble det
Men nå blir det andre boller. 42 dager på sjøen. Mye av det utaskjærs, og i åpen sjø. Og Barentshavet bryr seg ikke du er erfaren eller ikke. Barentshavet bryr seg ikke om hvor mye tid eller penger du har lagt inn i turen.
Jeg har fått litt mer erfaring med lengre turer siden barneskolen, men det er fortsatt lite med seilerfaring. Men av en eller annen grunn så har jeg fortsatt ikke stresset over temaet. Jeg trodde jeg skulle være litt mer redd og usikker på hvordan det skulle gå, men tanken på at Sørlandet skulle bli som et intensivkurs i seiling gjorde meg trygg. Og om jeg av en eller annen grunn ikke skulle klare å lære meg det viktigste av seiling før vi skulle forlate norskekysten, så er det mange havner mellom Oslofjorden og Nord-Norge jeg kunne avbryte på.
Man lærer av å gjøre
Men nå har vi kommet oss to uker inn i turen, og ting begynner å ta form. Det startet med å bare gjøre små enkle oppgaver uten å helt skjønne helheten, og å dra i tau som jeg ikke visste hvor andre enden var festet. Etter hvert utviklet det seg til at jeg skjønte hva noen av de ulike tauene og seilene gjorde, og noen av navnene begynte å sitte. "Det røde tauet" ble til spinnakerfallet, de hvite og blå tauene som ofte bare lå løst langs dekk ble til genoaskjøter, og plutselig var det ikke noe problem å heise eller senke seil uten veiledning.
Nå har vi kommet oss et godt stykke inn i turen, og selv om jeg ikke vil si at jeg har så mye seilerfaring enda, så kan jeg stolt si at jeg har lært å seile!
