Av Susanne Kingren Storaker, mannskap på Pelagica for Natur og Ungdom
Inderholmneset
N 70°06.93’
E 019°34.88’
Tre hundre nautiske mil fra Tromsø, ingen rutefly, eksotisk kultur, unik økologi, spor av fangst og gruvedrift, verdens største hekkende sjøfuglkoloni på nordlige halvkule, et eget naturreservat, en geologs våte drøm - selger de postkort eller?
Motoren durer i bakgrunnen. Snart skal det konstante bråket byttes ut med vindkraft og seil. Bølgene er ubetydelige og maten i magen ligger fortsatt trygt og godt. Snart blir de ubetydelige bølgene kanskje mer betydelig for både mat og daglige gjøremål. Vi beveger oss langsomt ut fra Tromsø en fuktig julinatt. Jeg ser på kartet på GPS-en. Vi er ikke så langt unna Torsvag nå- den ytterste og siste delen av fastlandet vi forlater. Jeg zoomer litt ut på kartet. Er nesten litt rart å tro at den lille dotten, øya som vi har sett på, drømt om, gruet oss til, gleda oss til- den dotten er nærmere oss for hvert minutt nå. Inni hodet mitt har det surret mange tanker og følelser for tiden. Det har vært litt som en tegnefilm der du har en liten engel på høyresiden og en liten djevel på venstresiden av skulderen. Den lille djevelen har vært kritisk og streng. Den er nok bare nervøs og spent. Motstanderen har vært fylt av fryd og glede. Den har hoppet opp og ned som en sprettball med høyere og høyere frekvens hvor lenger nord vi har beveget oss. Kanskje ikke så dum illustrasjon de to, djevelen og engelen. Tror vi alle på båten har to sånne hver. Vi trenger den kritiske røsten og den heiende maskoten og må lytte nøye til begge to.
«Bjørnøya, et lite stykke Norge ingen får røre». Kanskje jeg får lov? Vær så snill. Bare la meg få komme i land noen dager. Resten av året skal du få være i fred. På størrelse med en liten kommune, ligger øya med sine 178 kvadratkilometer omtrent midt mellom fastlandet og Spitsbergen. Tenk at midt ute på det vide, åpne havet ligger det noe fast og stødig. Den lille øya har ligget der i tusenvis av år og har ikke tenkt å flytte seg med det første. Bjørnøya sammen med Svalbard er hekkeplass for over halvparten av Norges sjøfuglbestand. Øya har en fast besetning av 9 mennesker. De jobber med meteorologiske observasjoner og telekommunikasjon. I tillegg har øya noen forskningsinstallasjoner for både norske og utenlandske forskningsinstitusjoner. Her foregår forskning på blant annet på klimaendringer og miljøforgiftning.
For 424 år siden, i 1596 ble øya oppdaget av nederlenderen Willem Barents, som logisk nok har gitt navnet til havgapet, området på Svalbard og til prosjektet vårt. Den gangen ble øya på mange måter oppdaget som et uhell, da sjøfareren for tredje gang forsøkte å finne Nordøstpassasjen. De to tidligere forsøkene hadde de blitt stoppet av is, og derfor valgte de en rute som gikk lenger nordover før de så skulle vende østover. På vei nordover traff de på øya og en iver isbjørn som de så vidt klarte å drepe med noen stusslige våpen.
Vi skal følge Barents rute oppover, men med motsetning til han bevisst oppsøke øya. Nå er det bare land og Barentshavet som skiller oss, og når jeg titter ned på GPS-en igjen nå nærmer vi oss siste del av fastland. Det kribler skikkelig i magen nå. Proviant har blitt telt opp, byssa har blitt ryddet, siste mat har blitt handlet inn, siste telefoner er tatt, siste sjekk av motor, rens av dieselfilter, sjekk av seil, tolking av værvarsel, ladning av elektroniske duppeditter, snakk med lokalkjente og siste kebab er spist. Nå er det bare du och jag, Barentshavet (og fire andre, en seilbåt, tre våpen, en haug med godis, nedlastede podcast +++).
Underveis sender vi fortsatt ut med satellittsender så dere kan fortsatt følge med på posisjonen vår.
Da er det bare en ting som gjenstår, og det er å si som Nils Faarlund ville sagt det: «Faar vel»